Myokardcellemembranen er en semipermeabel membran.Ved hvile er et visst antall positivt ladede kationer arrangert utenfor membranen.Det samme antallet negativt ladede anioner er arrangert i membranen, og ekstramembranpotensialet er høyere enn membranen, som kalles polarisasjonstilstanden.I hvile er kardiomyocyttene i hver del av hjertet i polarisert tilstand, og det er ingen potensiell forskjell.Potensialkurven sporet av strømskriveren er rett, som er ekvipotensiallinjen til overflate-elektrokardiogrammet.Når kardiomyocyttene stimuleres av en viss intensitet, endres permeabiliteten til cellemembranen og et stort antall kationer infiltrerer inn i membranen på kort tid, slik at potensialet inne i membranen endres fra negativt til negativt.Denne prosessen kalles depolarisering.For hele hjertet, den potensielle endringen av kardiomyocytter fra endokardiell til epikardiell sekvensdepolarisering, kalles potensialkurven sporet av gjeldende registreringsbølge depolarisasjonsbølge, det vil si P-bølgen og ventrikkelen til atriumet på overflaten elektrokardiogram QRS-bølgen.Etter at cellen er fullstendig fjernet, slipper cellemembranen ut et stort antall kationer, noe som får potensialet i membranen til å endre seg fra positivt til negativt og gå tilbake til den opprinnelige polarisasjonstilstanden.Denne prosessen utføres av epikardium til endokardiet, som kalles repolarisering.På samme måte beskrives den potensielle endringen under repolariseringen av kardiomyocytter av en strømopptaker som en polar bølge.Siden repolariseringsprosessen er relativt langsom, er repolarisasjonsbølgen lavere enn depolarisasjonsbølgen.Elektrokardiogrammet til atriet er lavt i atriebølgen og er begravet i ventrikkelen.Den polare bølgen til ventrikkelen vises som en T-bølge på overflate-elektrokardiogrammet.Etter at hele kardiomyocyttene var repolarisert, ble polarisasjonstilstanden gjenopprettet igjen.Det var ingen potensialforskjell mellom myokardcellene i hver del, og overflateelektrokardiogrammet ble registrert til ekvipotensiallinjen.
Hjertet er en tredimensjonal struktur.For å reflektere den elektriske aktiviteten til forskjellige deler av hjertet, plasseres elektroder i forskjellige deler av kroppen for å registrere og reflektere hjertets elektriske aktivitet.Ved rutinemessig elektrokardiografi plasseres vanligvis kun 4 elektrodeelektroder og V1 til V66 thorax elektrodeelektroder, og et konvensjonelt 12-avlednings elektrokardiogram registreres.En annen ledning dannes mellom de to elektrodene eller mellom elektroden og den sentrale potensialenden og kobles til de positive og negative polene til elektrokardiografgalvanometeret gjennom ledningsledningen for å registrere hjertets elektriske aktivitet.En bipolar ledning er dannet mellom de to elektrodene, en ledning er en positiv pol og en ledning er en negativ pol.Bipolare lem ledninger inkluderer I bly, II bly og III bly;Det dannes en monopolar ledning mellom elektroden og den sentrale potensialenden, hvor deteksjonselektroden er den positive polen og den sentrale potensialenden er den negative polen.Den sentrale elektriske enden er Potensialforskjellen registrert ved den negative elektroden er for liten, så den negative elektroden er gjennomsnittet av summen av potensialene til ledningene til de to andre lemmene bortsett fra sondeelektroden.
Elektrokardiogrammet registrerer spenningskurven over tid.Elektrokardiogrammet registreres på koordinatpapiret, og koordinatpapiret er satt sammen av små celler med 1 mm bredde og 1 mm høyde.Abscissen representerer tid og ordinaten representerer spenning.Vanligvis registrert ved 25 mm/s papirhastighet, 1 lite rutenett = 1 mm = 0,04 sekunder.Ordinatspenningen er 1 lite rutenett = 1 mm = 0,1 mv.Målemetodene for elektrokardiogramaksen inkluderer hovedsakelig den visuelle metoden, kartleggingsmetoden og tabelloppslagsmetoden.Hjertet produserer mange forskjellige galvaniske vektorvektorer i prosessen med depolarisering og repolarisering.De galvaniske parvektorene i forskjellige retninger kombineres til en vektor for å danne den integrerte EKG-vektoren til hele hjertet.Hjertevektoren er en tredimensjonal vektor med frontale, sagittale og horisontale plan.Vanlig brukt klinisk er retningen til den partielle vektoren projisert på frontalplanet under ventrikulær depolarisering.Hjelp til å avgjøre om hjertets elektriske aktivitet er normal.
Innleggstid: 24. august 2021